Skofri sone

Onemilliongiraffes.com

2009-11-11T15:25:00.002+01:00

Kvifor ikkje teikne ein giraff på ein fin dag som denne?

2009-11-03T14:09:00.003+01:00

"Eg syns du er søt. Kan eg ta på ryggen din?"

The Selfish Giant

2009-09-06T21:42:00.002+02:00

The Selfish Giant

Every afternoon, as they were coming from school, the children used to go and play in the Giant's garden.
It was a large lovely garden, with soft green grass. Here and there over the grass stood beautiful flowers like stars, and there were twelve peach-trees that in the spring-time broke out into delicate blossoms of pink and pearl, and in the autumn bore rich fruit. The birds sat on the trees and sang so sweetly that the children used to stop their games in order to listen to them. 'How happy we are here!' they cried to each other.
One day the Giant came back. He had been to visit his friend the Cornish ogre, and had stayed with him for seven years. After the seven years were over he had said all that he had to say, for his conversation was limited, and he determined to return to his own castle. When he arrived he saw the children playing in the garden.
'What are you doing here?' he cried in a very gruff voice, and the children ran away.
'My own garden is my own garden,' said the Giant; 'any one can understand that, and I will allow nobody to play in it but myself.' So he built a high wall all round it, and put up a notice-board.

TRESPASSERS
WILL BE
PROSECUTED

He was a very selfish Giant.

The poor children had now nowhere to play. They tried to play on the road, but the road was very dusty and full of hard stones, and they did not like it. They used to wander round the high wall when their lessons were over, and talk about the beautiful garden inside.
'How happy we were there,' they said to each other.
Then the Spring came, and all over the country there were little blossoms and little birds. Only in the garden of the Selfish Giant it was still Winter. The birds did not care to sing in it as there were no children, and the trees forgot to blossom. Once a beautiful flower put its head out from the grass, but when it saw the notice-board it was so sorry for the children that it slipped back into the ground again, and went off to sleep. The only people who were pleased were the Snow and the Frost. 'Spring has forgotten this garden,' they cried, 'so we will live here all the year round.' The Snow covered up the grass with her great white cloak, and the Frost painted all the trees silver. Then they invited the North Wind to stay with them, and he came. He was wrapped in furs, and he roared all day about the garden, and blew the chimney-pots down. 'This is a delightful spot,' he said, 'we must ask the Hail on a visit.' So the Hail came. Every day for three hours he rattled on the roof of the castle till he broke most of the slates, and then he ran round and round the garden as fast as he could go. He was dressed in grey, and his breath was like ice.
'I cannot understand why the Spring is so late in coming,' said the Selfish Giant, as he sat at the window and looked out at his cold white garden; 'I hope there will be a change in the weather.'
But the Spring never came, nor the Summer. The Autumn gave golden fruit to every garden, but to the Giant's garden she gave none. 'He is too selfish,' she said. So it was always Winter there, and the North Wind, and the Hail, and the Frost, and the Snow danced about through the trees.

One morning the Giant was lying awake in bed when he heard some lovely music. It sounded so sweet to his ears that he thought it must be the King's musicians passing by. It was really only a little linnet singing outside his window, but it was so long since he had heard a bird sing in his garden that it seemed to him to be the most beautiful music in the world. Then the Hail stopped dancing over his head, and the North Wind ceased roaring, and a delicious perfume came to him through the open casement. 'I believe the Spring has come at last,' said the Giant; and he jumped out of bed and looked out.
What did he see?
He saw a most wonderful sight. Through a little hole in the wall the children had crept in, and they were sitting in the branches of the trees. In every tree that he could see there was a little child. And the trees were so glad to have the children back again that they had covered themselves with blossoms, and were waving their arms gently above the children's heads. The birds were flying about and twittering with delight, and the flowers were looking up through the green grass and laughing. It was a lovely scene, only in one corner it was still Winter. It was the farthest corner of the garden, and in it was standing a little boy. He was so small that he could not reach up to the branches of the tree, and he was wandering all round it, crying bitterly. The poor tree was still quite covered with frost and snow, and the North Wind was blowing and roaring above it. 'Climb up! little boy,' said the Tree, and it bent its branches down as low as it could; but the little boy was too tiny.
And the Giant's heart melted as he looked out. 'How selfish I have been!' he said; 'now I know why the Spring would not come here. I will put that poor little boy on the top of the tree, and then I will knock down the wall, and my garden shall be the children's playground for ever and ever.' He was really very sorry for what he had done.

So he crept downstairs and opened the front door quite softly, and went out into the garden. But when the children saw him they were so frightened that they all ran away, and the garden became Winter again. Only the little boy did not run, for his eyes were so full of tears that he died not see the Giant coming. And the Giant stole up behind him and took him gently in his hand, and put him up into the tree. And the tree broke at once into blossom, and the birds came and sang on it, and the little boy stretched out his two arms and flung them round the Giant's neck, and kissed him. And the other children, when they saw that the Giant was not wicked any longer, came running back, and with them came the Spring. 'It is your garden now, little children,' said the Giant, and he took a great axe and knocked down the wall. And when the people were gong to market at twelve o'clock they found the Giant playing with the children in the most beautiful garden they had ever seen.
All day long they played, and in the evening they came to the Giant to bid him good-bye.
'But where is your little companion?' he said: 'the boy I put into the tree.' The Giant loved him the best because he had kissed him.
'We don't know,' answered the children; 'he has gone away.'
'You must tell him to be sure and come here to-morrow,' said the Giant. But the children said that they did not know where he lived, and had never seen him before; and the Giant felt very sad.
Every afternoon, when school was over, the children came and played with the Giant. But the little boy whom the Giant loved was never seen again. The Giant was very kind to all the children, yet he longed for his first little friend, and often spoke of him. 'How I would like to see him!' he used to say.
Years went over, and the Giant grew very old and feeble. He could not play about any more, so he sat in a huge armchair, and watched the children at their games, and admired his garden. 'I have many beautiful flowers,' he said; 'but the children are the most beautiful flowers of all.'

One winter morning he looked out of his window as he was dressing. He did not hate the Winter now, for he knew that it was merely the Spring asleep, and that the flowers were resting.
Suddenly he rubbed his eyes in wonder, and looked and looked. It certainly was a marvellous sight. In the farthest corner of the garden was a tree quite covered with lovely white blossoms. Its branches were all golden, and silver fruit hung down from them, and underneath it stood the little boy he had loved.
Downstairs ran the Giant in great joy, and out into the garden. He hastened across the grass, and came near to the child. And when he came quite close his face grew red with anger, and he said, 'Who hath dared to wound thee?' For on the palms of the child's hands were the prints of two nails, and the prints of two nails were on the little feet.
'Who hath dared to wound thee?' cried the Giant; 'tell me, that I may take my big sword and slay him.'
'Nay!' answered the child; 'but these are the wounds of Love.'
'Who art thou?' said the Giant, and a strange awe fell on him, and he knelt before the little child.
And the child smiled on the Giant, and said to him, 'You let me play once in your garden, to-day you shall come with me to my garden, which is Paradise.'
And when the children ran in that afternoon, they found the Giant lying dead under the tree, all covered with white blossoms.

Av Oscar Wilde

Kåre med hatt!

2009-01-27T09:12:00.001+01:00

Eg har på det noverande tidspunkt ikkje mogelegheit til å oppfylle dine ynskjer, dessverre. Du får heller ta deg ei isskjei.

Gi mæ pizza Eivind!

2009-01-19T17:47:00.003+01:00

Eivind, kan du kjøp 10 pizza på Coop Mega på Danmarksplass for mæ?

Dæm har 40% på aill pizza fra Stabburet dær. Flottings!

Å be ved andres hjelp

2008-04-27T13:31:00.005+02:00

Noen ganger når jeg ber, uttaler jeg ordene,

men de når ikke inn i følelsene eller tankene mine.

Noen gange når jeg ber, uttaler jeg ordene

og tenker over det jeg sier, men føler ingen ting.

Noen gange når jeg ber, uttaler jeg ordene

samtidig som de er både i tankene og følelsene mine.

Ved hjelp av viljen kan jeg ikke føle noe,

og jeg kan heller ikke stanse tenkenes vandringer.

Ved hjelp av viljen kan jeg bare uttale ordene.

Derfor vil jeg uttale ordene

og overlate resten til Ånden,

så han kan lede mitt sinn og mitt hjerte slik han vil.

Keltiske bønner : Robert Van de Weyer : Luther forlag : 2000

Hei Hugo!

2007-11-18T20:55:00.000+01:00

No kan det sjå ut som om den relativt lange sabbatsperioden er over for denne gong. Medan bloggen har lagt i dvale har livet fortsatt, merkelig nok. Om eg hadde vore full av inspirasjon og engasjement kunne eg kanskje fortalt om det her, men nei. Akkurat i dag vil eg berre seie at me er i live, og at det ikkje er mykje som skal til for å sprite opp ein ellers daff søndagskveld. Har du prøvd deg som tyrefekter med ein liten dæsj fantasi, eit kjøkkenhandkle med raudt mønster og ein frivillig okse?

Har du sagt hei til ugla Hugo?

Snø i Bergen!

2007-11-06T13:11:00.001+01:00

Snøen daler ned i bøller og korker her i Bergen. Her er noen av de første vinterbildene våre. Du ser at både fløyen, vidden og ulrikken er dekket av mange, mange, millimeter med nysnø. Nå er det bare å hente fram skiene og pakke sekken for toppturer. Snøen ska hem!

Jeg snører min sekk,

jeg spenner mine ski.

Vi løper opp til Ulrikken

og renner på akebrett!

Omredning av stuen vår

2007-10-19T16:18:00.000+02:00

Dette skrives like før min første eksamen på to og et halvt år.

Eksamenstiden går over flere forskjellige faser. Vi kan kanskje kalle det eksamenens stadier. Første stadie er det typiske "kommer-jeg-igjennom-denne-eksamen-og-vil-gruppearbeidet-egentlig
-fungere-fasen".
Jeg kan nå si at denne fasen er gjennomgått og at den er bestått med slikt glansemiddel du får på bladene på en plante når du handler hos interflora. (Du trenger aldri å tørke støv av plantene, bare spray de med glansemiddel og alt blir glansfullt).
Fase nummer to er "jeg-tror-jeg-kan-dette-nå-men-kanskje-det-skjer-no-uforutsett-som
-vil-gjøre-meg-forvirret-og-tenker-at-det-er-noe-jeg-ikke-kan-likevel-fasen".
Her må jeg også si at jeg begynner å få ganske god kontroll, jeg regner fasen som passert.
Nå er tiden for kanskje den mest forvirrende fasen i en eksamentid; "jeg-får-lyst-til-å-omrede-stuen-og-gjør-det-med-en-gang-fasen".

Dette har nettopp skjedd og nå sitter Dnumrejg og Dnivie i den nytt omredde stuen og skriver blogg, leser guinnes-rekorder og ser på Venner. Jeg må si jeg er fornøyd med omredingen, møblene har fått en mer likevekt av bruksområder og fått mer personlige fornøyelse av å være til og ikke minst være et godt møbel. Vi har fått en "tv-sofa-del" og en "spise-sofa-del" og i tillegg en "lesestol-med-smal-hylle-fra-ikea-del". Sofaene står i en "sofakos" (sofaene står med ryggen mot hverandre), i midten av rommet og dette skaper et mer troverdig og inkluderende rom. Jeg lever i den oppfatning av at også en sofa har behov for små doser med intimitet til andre sofaer fra tid til annen.

(et typisk eksepmpel på en "sofakos")

Vi har fått et rom som oser av respekt og toleranse og ikke minst en jordnær varme.
Takk for meg...

Oppramsing

2007-10-15T21:45:00.000+02:00

Ein hytte-til-hytteturar
Eit blogginnlegg
Eit fotokamera
Eit bilete
Ein natur
Ein Gud
Ei tru
Ein link
Ei seng
Ei natt
Eit liv

Eg er takksam
Eg er go'sliten
Eg er trøytt
Eg er nøgd

Kven er du?
Kva vil du?
Er du nøgd?

Bergen, spis slaps!

2007-10-14T18:51:00.000+02:00

I dag er det første vinterdag. Hva kan vi vente av vær i Bergen i vinter? For en som er vant til masse fin og kald snø kan ryktene om det snøtilbudet Bergen har virke skremmende og ganske deprimerende. Har aldri tenkt på det som et alternativ å gå vinteren igjennom uten å få oppleve store mengder nysnø. Så fort slapset legger seg i Bergen, flytter tankene seg nordover.

Ingen liker slaps
bortsett fra noen bergensere
slaps er ikke noe å samle på
slaps tjener ingen godt
bortsett for de som selger det
Ingen liker slaps

Alle elsker snø
bortsett fra noen bergensere (som liker slaps)
lyden av snø under beina
snø tar helt av
bortsett fra for de som selger slaps
Alle elsker snø

Bokklubbens avdeling for veldedighet

2007-10-10T17:59:00.000+02:00

For alle som liker bøker eller bare har behov for å fylle bokhylla si med deilige bok-skatter, så har bokklubben nå kommet med et meget gunstig innmeldingstilbud. Noen kjappe trykk på makken så har du gavekort på 1000 høvdinger som du kan bruke på nesten alle de bøkene du alltid har ønsket deg. Det er verdt å ta en titt. Vi i "skofrisone" vet å sette pris på en masse gratis bøker portofritt sendt på døra, vi takker bokklubben for tilbudet som sitter som en kule. Fra hver en bortgjemt krok, løp til bokklubben og kjøp en bok. (ikke bare en, men mange bøker)

Bringebær, dans og spørsmål

2007-10-09T18:04:00.000+02:00

Luske, luske, luske

Å danse er å bevege seg til musikk. På torsdag lærer eg å danse swing. Det er kjekt, men litt skummelt. Eg vil ikkje drite meg ut framfor folk. Eg vil vere flinkare enn eg er. Teit. Å danse når ingen er i nærleiken er konge. Då kan eg vere so teit eg vil. Å ikkje trenge å tenke på dei andre er deilig. Alle skulle prøvd å danse når ingen ser på. Det er frigjerande. "Du er rar," seier du. "Har du prøvd?" seier eg. "Nei," seier du. "Prøv!" seier eg.

Hopp, hopp, hopp!

I dag er det tre spørsmål eg gjerne vil ha svar på:

1. Kor gammal vart Dnumrejg i dag?

2. Kva sang byrjar med: Getting used to the silence, used to waking up alone ?

3. Kva skonummer (europeisk) er dei fine, rykande ferske tilbodsfjellskoa som Dnivie har investert i?

PS: Vår sjangerlause tilnærming til bloggfenomenet dei siste dagane har ikkje ført til den overveldande tilstrauminga av lesarar og kommentatorar som det vart oss førespegla. Etter ei analyse av saka, med tilhøyrande tilbakemelding frå lesaren, er bilete, brukarmedverknad og reportasjar frå dagleglivet mine nye satsingsområde. Kanskje.

Noreg på langs

2007-10-08T23:47:00.000+02:00

Meiningsytring:

Argh!
Når eg ser på 71 grader Nord, som oftast litt forsinka på Dnumrejg sin makk, storkosar eg meg. No storkosar eg meg. Berre ein ting er som eit rusk i pannekaka - herr T.S.. Ikkje i heile mi tid som tvtittar kan eg hugse å ha dumpa borti ein programleiar med eit like monotont toneleie og stakkato uttale! (Eg er ikkje heilt inne i terminologien, men han snakker i alle fall utrulig følelseslaust og latterlig) Kvar er livsgleda og engasjementet?

Forresten er det endå eit rusk i mi famøse pannekake. Av ein eller annan grunn syns dei det er kjempekos å sende portretta av deltakarane fleire gonger, som om det ikkje var nok å sjå dei ein gong. Jaja. Eg er ikkje i humør til å vere morosam. Eg berre ser på TV på makk og er litt irritert. Eg kan heller vere morosam ein anna gong. Fred ut!

Indianerliv i leiligheten

2007-10-08T20:15:00.000+02:00

Det er tirsdag kveld og tv-en durer og går. Jeg sitter i en ikea-stol med 25 års garanti og fordøyer det ene tv-programmet etter det andre. Midt i dette spretter det en litt morsom tanke opp fra idébøtta ved siden av meg. Hadde det ikke vært deilig å være indiananer tenker jeg. Ikke en indianer som bor innesperret i et reservat midt i mellom storbyer, mer som en vi kan lese om i blader som Sølvpilen.

(www.millendorf.de/grafik/seminare-indianer.jpg)

Alle indianere med litt vett i skalpen har en hest, jeg vil ha en stor og hvit hest som løper fort. Hesten skal hete Sølvfaks og den skal være av en særs god rase som stammer fra Høvding Tigersprangs beste hest, Sorte Gull-lynet. Når jeg rir over den langstrakte og uendelige prærien, så rir jeg så fort at støvet ikke rekker å virvle opp før to soldanser og en regndans senere. Nok om fart.

Mitt navn er Dnum Rejg den Lettkledde. Alle indianere er lettkledde, det er en realitet, og de liker det. Mitt navn vil da kanskje ha videre liten effekt, men jeg vil være kjent blant inianerne i stammen som den stolteste av å være lettkledd.

Tilbake til virkeligheten, det ringer på!

Jiiiiihaaa!

Korleis reparere ein sofa

2007-10-08T17:09:00.000+02:00

Det er lett å lire av seg ei mengd med filosoferingar og funderingar rundt meir eller mindre merkelige tema, men kva nytte er det i det? Korleis kan nye tolkingar av ordet bursdag revolusjonere kvardagen til den utslitte og nedbrotne student? Er det ikkje med praktiske rettleiingar om korleis dykk der ute skal takle dei små nedturane i tilværet? Heilt objektivt vil eg her forskuttere svaret frå dykk høgverdige lesarar og svare:

JA!

Difor er vil eg med glede (jfr. KRIK-messa) introdusere for dykk første del i ein serie med praktisk vegleiing: Korleis reparere ein sofa...

1. Det første som må gjerast er å lokalisere opphavet til problemet.

Døme: Ein vill gjest som på søndag kveld nyttar den velkjende tyngdelova til å dale ned i sofaen. Dette vert tett fulgt opp av ein sprø knekkelyd, og rumpa er plutselig plassert under normal sittehøgde.

2. Neste skritt på vegen er å finne ut kor gale det har gått. Det er ønskelig med ein tilstandsrapport på eit par sider der problemet vert utgreia, men det er ikkje absolutt nødvendig for det vidare arbeidet.

Døme: Ein stokk (evnt. omtala som pinne, bjelke eller planke - eg klarer aldri å definere dette trestykket heilt forståelig for andre) i den essensielle hjørnekonstruksjonen i sofaein er knekt beint av, og har i farta tatt med seg litt av den omkringliggjande floraen. Det fører til utglidingar på langsida, og enkelte fatale samanbrot langs forsyningslinja.

3. Tilbod og etterspørsel er det berande prinsippet for punkt tre. Plutselig er det dukka opp eit trong for trevare og spiker til å fikse såret med, og har du då lett tilgjengelig nokon som kan forsyne deg med dette? Det mest konvensjonelle er å gå i ei byggevareforretning, men det kan munne ut i økonomisk katastrofe for ein einslig student. Alternativt kan ein oppsøke ein byggeplass og tigge, dersom du er frimodig nok til dette (noko eg dessverre ikkje var). Det tredje du kan gjere, og min personlige favoritt, er å utnytte slekt og vener som er plassert lageleg til for hogg.

4. Om du framleis har livsgnisten og pågangsmotet i behold når du er komen til fase fire er det tid for den praktiske biten. Det går rykter om at den inneheld sag, stokk, spiker, hammer og sofa, men sidan eg synes det er mykje kjekkare å skrive blogginnlegg kan eg ikkje seie noko sikkert. Lukke til!

Selskap i bur.

2007-10-08T00:18:00.000+02:00

Nå som jeg på nytt nærmer meg den helt spesielle dagen da tid og rom blir overflødig, verdensrommet brytes ned for så å bygges opp igjen, nei, jeg snakker ikke samsara, og, nei, jeg snakker ikke om overdreven bruk av komma, er det på tide å trekke fram varmelampa og plassere den over et godt likt og godt brukt ord. Jeg snakker selfølgelig om ordet "Bursdag". Vi har andre ord som betyr akkurat det samme og dette er for eksempel "fødselsdag" og ikke minst "gebursdag". Ordet bursdag kommer av ordet gebursdag som er en slags fornorsking av fornorskinga. Gebursdag stammer fra tysk: geburt, som betyr birth(eng) og fødsel(nor) og gir ord som birth -day(eng) og fødsel -sdag(nor). Noen steder forekommer det at spesielt interesserte og et fåtall tyskervennlige tar i bruk ordet gebursdag som et godt elternativ for å krydre selskapet med det litt mer formelle, eller bare for å skape en svak fornemmelse av bursdagsfeiring under tysk beleiring. Det som er det rare med dette ordet er at det har fått en andre fornorsking i senere tid, hvis gebursdag er kua er bursdag kalven. Smak på ordet bursdag.

Hva kan man forstå av et slikt ekstrafornorsket ord, gir ordet noen mening? Burs -dag. Hvis en flytter r-en ett hakk frem får vi Brus-dag og dette kan stemme godt overens med det som skjer i slike tilstedninger. Barn møtes og drikker brus. Likevel velger jeg tro at det ikke er tanken bak dette ordet. Fonologisk uttalt kan det høres ut som navnet på en kjent og sterkt mislikt amerikansk president, men det siste vi trenger er vel enda en dag der det legges til rette for feiring av denne presidenten.
Ordet skal nok tydes mer direkte. Jeg tenker på ordet bur, cage(eng). Jeg smaker. Et ord som starter med en eksplosjonslyd, en lang vokal og slutter med et saftig kattemurr. God smak. Det høres nesten ut som om det er en dag for å sette noen i bur, eller sette noen i bås, overraske noen uanmeldt som i en overraskende overraskelsesfødselsdag. Eller er det kanskje fordi mange fikk undulater og papegøyer og sånt i bursdager før, fellesnevneren er at det må være i et bur. Hvis jeg spinner videre på tanken så er kanskje dette buret bare et annet ord på innpakningen, boksen eller papiret rundt gaven er buret. Ser man på ordet med nynorske auge, så kan en kanskje tro at det er personene som bor, bur, her som har dagen. Den som fyller år har ansvar for å byde inn til festiviteter på/i det stedet der en bor.

Det er ikke lett å holde hodet kalt og leggen stram når en må hamle opp med slike merkelige og tvetydige ord. Kan vi ikke bare kalle en spade for en spade og en geburt for en fødsel?

Vesle lerka

2007-10-07T01:54:00.000+02:00

Nokre spør om kven vi er. Andre er meir opptekne av kvar Willy er. Som ei syntese (jfr. David Hume) av desse to kan vi spørje oss kven Willy er, men det trur eg det er vanskelig å få svar på. Å trenge inn i sinnet til denne høge spinkle mannen med kvit og raud-stripete genser og topplue er det ingen som hittil har klart, so korleis skal vi då få vite kvifor han skjuler seg i so mange ulike kulturelle, sosiale, naturale og historiske omgivnader?

Livet er fullt av meir eller mindre gode spørsmål (det foregåande dømet var eit av dei mindre gode) som vi søker å få svar på, men ikkje heilt maktar å gripe. Slik vil det framleis vere, sjølv om du no leser eit rotete blogginnlegg som hadde tenkt å hjelpe deg. No må eg berre innrømme at eg er på glattisen og i staden slutte med nokre ord frå ein song av Per Sivle:

"Og velse lerka ho hev det so,
at finn ho ein tuvetopp fri for snjo;

Då kved ho i med sin gladaste song!
Då trur ho på vår med ein einaste gong!"

"Og møter eg kulde og snjo på min veg,
Gud gje meg i soltru å kveda med deg!"

Oppklaring rundt bruk av skoty

2007-10-06T02:19:00.000+02:00

Du tenker kanskje no at vi (eg) er ein gjeng fanatikarar (einsam fanatiker) som nektar folk å gå på noko meir enn det Gud gav oss, men slik er det altså ikkje. Bloggtittelen siktar til den type skoty som eine og aleine vert nytta ute i søle, regn, vind, sand, grus og andre fælslege og nedbrytande omgivnader. På den andre sida av fottyskalaen har med altså dei høgverdige artane til innebruk, som tøflar og slippers. Desse er det altså lovlig å ha på beina medan du les dette. Personleg er eg tilhengar av halvhøge, mjuke tøflar med gummisåle (sjå under).